Ytringsfrihet og nikkedukker
Et par timer lørdag kveld var jeg i Storsalen på Samfundet i Trondheim på samfundsmøte. Disse møtene varierer både i tema og interesse (min interesse, altså). Men som en som generelt føler behov for å holde meg halvoppdatert på overflaten av klimaspørsmål, hadde jeg relativt høye forventninger til et møte hvor jeg antok klimaspørsål generelt, og møtet i København spesielt, skulle diskuteres. Særlig da jeg så på gjestelisten; Bjørn Utgård fra Bellona, Aldo Sirotic fra den amerikanse ambassaden, Alfred Grannas fra den tyske ambassaden, Harald Francke Lund fra Miljødepartementet, og sist men ikke minst Mr. Gao Zifa fra den kinesiske ambassaden. Litt artig at kun kineseren blir titulert med Mr., uten at jeg vet hva det skal bety.
Uansett. Det startet lovende, med en fancy forelesning av Mr. Bellona om hvor jævlig dårlig vår kjære Tellus ligger an. Han brukte fremvisningsverktøy jeg ikke har sett maken til, det han snakket om var like interessant som verktøyet han brukte for å si det. Det likte jeg. Etter det var det ambassademennene og Francke Lund sin tur. Og de fremsto som sjenerte studenter som skulle holde fremlegg for en større kollokviegruppe. Gubbene hadde gjort leksene sine, men fremførelsen var ren opplesning. Mr. China løftet ikke blikket sitt en eneste gang da det var hans tur. Ingenting var oppsiktsvekkende ved det de sa, i hvert fall ikke som jeg fikk med meg. Deretter fikk publikum anledning til å stille spørsmål. Mange av dem var gode og vanskelige, men de ble svart på på et usedvanlig politisk, unnvikende, og dørgende kjedelig vis. For å si det på en annen måte; de ble egentlig ikke svart på. Det som kom frem av interesse var tyskerens optimisme med å ikke avfeie forhandlinger før de har begynt (møtet i København har jo ennå ikke funnet sted), i motsetning til amerikanerens og nordmannens pessimisme. Mr. China hadde no strong feelings one way or the other, uten at det var noe sjokk. Møtets lyspunkt var Bjørn Utgård, og mot slutten Eivind Rindals ymse kommentarer.
For å ro meg litt tilbake til saken her, så er det Mr. China som er nøkkelen. Sånn som jeg ser det, var det kanskje størst potensiell debatt mellom han og Mr. USA. Men Mr. China var så kneblet, og amerikaneren så tafatt at det ikke ble noe ut av det. Ved to anledninger svarte kineseren “I’m not in a position to answer that question.”. Svarte han på vegne av seg selv, fordi han ikke har lov til å si noe mer enn det som står på A4-arket foran seg? Svarte han på vegne av sitt land som ikke vil ta en ansvarsrolle ift internasjonale klimaspørsmål? Jeg ser på Mr. Gao Zifa, og ser en kuet ambassadør, en nikkedukke. Så ser jeg til høyre for han en litt sjenert amerikaner, og tenker at han også er en nikkedukke. Og så tenker jeg at det ikke er så rart at det ikke ble så mye til debatt.
LarsMigrant sa,
24/11/2009 kl. 15:02
Alle diplomater er kneblet. Diplomater har aldri noe interessant å si. Hadde de sagt noe interessant ville det betydd at de hadde gjort noe de ikke hadde tillatelse til hjemmefra, og kunne da få sparken, eller værre.
Å invitere diplomater til Samfundsmøter er aldri en god idé. Jo, man får en offisiell representant for store og viktige land til stede, men de har absolutt ingenting å si som ikke et par avissider fra hjemlandet kan si bedre, og som regel med betydelig større frihet.
Bedre da å huke tak i eksterne kommentatorer som har spesielt peiling på det/de landene det snakkes om. Journalister, med unntak av NRKs URIX-folk, bør unngås, de har mye å si men vet ingenting. Akademikere, folk som bruker halve dagen på å holde seg oppdatert på hva som foregår, som kanskje tilogmed har bodd og jobbet noen år i landet. De vet kanskje ikke like mye som en diplomat om hva som rører seg på innsiden, men de har en helt annen frihet til å snakke om det de faktisk vet, eller tror de vet. Det blir iallefall mer interessant.
Ronny Warelius sa,
01/03/2010 kl. 16:26
Sjekket denne bloggen ut av ren nyskjerrighet, å lese blogger er noe jeg ganske sjeldent gjør, og fant faen meg et jævla godt poeng (unskyld for fransken, nordlænning hær).
Problemet med alle som ikke er på “toppen” i forskjellige land, er at de ikke kan ta egne beslutninger, og i mange tilfeller tror de at de ikke kan mene noe heller (mange er også kontrakt-festet til å ikke mene noe).
Det eneste man kan gjøre for miljøet, er å kjøpe ren, fornybar energi. Kjøp strøm fra de selskapene som handler i ren fornybar energi istedenfor de som kjøper billigst uavhengig av kilde. Om nok mennesker og firmaer i både Norge og utlandet gjør dette, så går resten av seg selv. Om ikke så alt for lenge, om nok folk kjøper ren, fornybar energi ovenfor andre typer energi, så vil vi ha nok ren energi til å sette varmekabler i oppkjørselen, ha oppvarmet helårs ute-basseng, fjorten TV-er og 4 el-biler i den oppvarmede garasjen. Slik de så for seg år 2000+ for 40 år siden. Effektiv bruk av strøm, som sparepærer og energi-gjerrige varmekabler og hvitevarer er en selvfølge, men å ikke legge varmekabler for å spare strøm er å gå bakover.